Epikurs spøkelse og læren om naturlig utvalg
Av Neil Thomas, oversatt herfra.
Redaktørens notat: Vi er glade for å presentere en ny serie av Neil Thomas, Reader Emeritus ved University of Durham, "Charles Darwin and the Ghost of Epicurus." Dette er den tredje artikkelen i serien. Se her for utgitte artikler så langt -lenke (eng). Professor Thomas sin nylig utgitte bok er Taking Leave of Darwin: A Longtime Agnostic Discovers the Case for Design (Discovery Institute Press) -lenke.
De eldgamle stemmene til Epikur og Lukrets, hvis resonans i antikken, helt frem til midten av 1800-tallet, mest var mager, har blitt enormt forsterket av tilegnelsene til post-darwinistiske formidlere, som i realiteten har tatt opp i seg den atomistiske filosofien og tilpasset den for konsum fra den moderne verden; på bakgrunn av den darwinistiske hypotesen om "naturlig utvalg". Slike stemmer har gjort stemmene til de eldgamle teleologene, hvis ideer med suksess støttet vestlig sivilisasjon i to årtusener, betydelig mindre hørbare. Atomisme som instrumentalisert av Epikur og hans etterfølgere var, som David Sedley bemerket, "et livsviktig våpen mot guddommelig skapelse." (1) Atomistenes påstand om at alt skyldtes en ulykke ble ikke utpekt som hva det var - en udokumentert filosofisk beretning, uten noen empirisk back-up - men tatt for pålydende og brukt som et middel til å frigjøre medborgere fra det som på den tiden ble tatt for å være flere guddommelige forfølgelser.
Man kan forstå og til og med sympatisere med atomistenes argumentasjon fra et rent taktisk synspunkt. Fra alt vi kjenner fra Homer, var gudene og gudinnene for populær unnfangelse: små, og feilbarlige mennesker, i stort format. De hadde de samme lastene som sine dødelige kolleger og hadde lite å gjøre med den senere menneskelige tendensen til å projisere moralske idealer inn i det ikke-endelige og ubetingede riket, som ble forestilt å være det guddommelige. Det klassiske panteonet, som mangler den moralske troverdigheten som følger med en identifikasjon av guder med idealer om renhet og moralsk opphøyelse, hadde blitt en kilde til forlegenhet for tankefulle grekere. Lukrets hevdet at gudene inspirerte frykt snarere enn troskap og var viktigere å blidgjøre enn å ære. (2)
Epikur som 'anti-teist'
Derfor var Epikur en ateist i den opprinnelige betydningen av ordet å være 'en 'anti-teist", en som avviste de grusomme og destruktive verdiene til det athenske panteonet. Hans oppfatning var mer en krigserklæring mot gudenes mangelfulle moralske natur (teknisk kalt 'teomaki' eller "misoteisme") enn det var en uttalelse av direkte vantro (a-teisme). (3) Han ble faktisk ofte referert til av sine samtidige som "Epikur theomakhos." (4) I dag har vi heldigvis kommet langt, siden tiden med barneofring og andre grusomme forsoningsritualer, men den anakronistiske tanken om guddommelig forfølgelse har merkelig nok blitt reddet fra 'nesten glemselen' i vår egen tid av den ateistiske proselytisering til Richard Dawkins.
Bilde 3. Dawkins synes å ha overtatt greske guders mangel på moral
Da Dawkins for to tiår siden betalte for å ha et litt hverdagslig motto - "Det er sannsynligvis ingen Gud, slutt å bekymre deg og nyt livet ditt" - utsmykket på siden av London-bussene, ble mange forvirret og tilskyndet til å spørre seg selv hva de kunne ha å være 'bekymret' for. Følelsen virker mer enn litt anakronistisk. Det er som om Dawkins levde i Epikurs tid da forestillinger om gudene som lunefulle, amoralske og lite hjelpsomme for menneskeheten, ofte ble holdt. Slagordet så ut til å representere en projeksjon av Dawkins egen tenkning, snarere enn et effektivt middel for å nå ut til folk i allmennheten. (5) Det er kanskje ikke så vanskelig å forestille seg ham kledd i en epikurisk toga med en imponerende rulle i hånden som inngår i budskapet av Absolutt Sannhet i hans siste-dagers forkledning, som en menneskehetens øversteprest(?)
Dawkins som siste-dagers atomist
Bilde 4. Forbindelser fra antikken til moderne tid
Uansett hvor mye Dawkins legger seg åpen for parodi,(6) kan det ikke benektes at denne siste-dagers avatar av de gamle atomistene, har oppnådd en viss grad av tiltrekning gjennom sin utrettelige 'kanalisering' av åndene til Darwin, Epikur og Lukrets. Utallige tilfeller av epikuriske forestillinger florerer i moderne, 'avansert' tankegang. I Jacques Monods Le Hasard et la Necessité (Chance and Necessity), for eksempel, fremmer forfatteren en rekke argumenter som i hovedsak er epikuriske/lukretske. I en slik grad, har det blitt observert, "at det ville være en overdrivelse, men en som kan tilgis, å si at ingen ledende betydnings-prinsipper skiller Monod fra Lukrets, enn at førstnevnte kan mer kjemi." (7)
Faktisk har David Sedley gått så langt som å hevde at atomistene, "med sine vaklende forventninger om darwinisme, kan for flertallet av leserne ha fremstått som dagens vinnere, grunnet manglende alternativer (by default). (8) Nettopp. Darwin, stort sett selv uskyldig i formell filosofi , var likevel i stand til å gjennomføre et blendende intellektuelt kupp mot de store omdømme-tenkerne i den vestlige tradisjonen, som går tilbake over to årtusener og på egenhånd rehabilitere ryktet til en filosofisk skole som en gang var nesten universelt hudflettet. Kuppet er spesielt bemerkelsesverdig siden Darwin lyktes der all den argumentative glansen til David Hume bare hadde tent en liten gnist. Så hvordan klarte Darwin denne forbløffende filosofiske manøveren?
Neste: "For Darwin, var timing alt." -lenke.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund
Referanser
- Sedley, Creationism and Its Critics, p. 134.
- Such was for instance the sorry case with the notorious action of Agamemnon, whose fear of the goddess Artemis caused him to sacrifice his own daughter at the goddess’s whim in order to secure a favorable wind for his fleet’s sea voyage to Troy.
- As mentioned (and somewhat curiously), Epicurus went along with the then universal consensus that the gods existed but he thought that they were wholly impassible and morally disengaged and therefore pragmatically irrelevant to humankind and its concerns.
- See Tim Whitmarsh, Battling the Gods: Atheism in the Ancient World (London: Faber and Faber, 2016), pp. 173-185.
- As Oxford mathematics professor John Lennox noted, “I do not associate the existence of God as much with worry but with joy.” See Gunning for God: Why the New Atheists are Missing the Target (Oxford: Lion Hudson, 2011), p. 12.
- To such an extent that I am tempted to take at least some of his shtick to be self-parody (although to what end I cannot imagine!).
- Richard Spilsbury, Providence Lost: A Critique of Darwinism (Oxford: OUP, 1974), p. 111.
- Sedley, Creationism and Its Critics, p. 142.